pointer og skogsfugljakt

[S.Balder]

Praktisk jakt? hallo!,det er premier og tittler som teller da,er lenge siden det ble sånn.
Når hund som forlater sin fugl er høyt skattet,har man resignert og gitt opp jakta på de store svarte, man nøyer seg med utfordringa rype og orrekulla gir en . Har man hund med et noenlunde forutsigbart søk og som er fast i stand, trenger man ikke rapport, man leter opp hunden.
Men det er klart, skal man gå i halvtåka og surre er det nok en fin egenskap.

[Yngling]

I kuppert, tett vestlandsterreng etter rugde er rapport en svært viktig egenskap.

[Exgordon]

Klart det er MORSOMT med en rapportør,men er man ute etter det optimale for å ta vare på sjansene,er nok ikke rapportøren den rette oppskriften.-Det beste,er at hunden holder sin fugl til jeger kommer opp i standen.
Har man av biotopmessige- eller søksmessige problemer,vansker med å finne igjen hunden ,ville jeg sikret dette ved bruk av en garminpeiler.

[Yngling]

Kanskje vi skulle hatt en sånn elektronisk luktfinner også. Så kunne vi sendt ExGordon rundt i skauen med påmontert luktfinner og webkamera på jakt etter fuggel mens vi satt hjemme i stua og og delte ut poeng for søk, viltfinnerevne og RIOS
Så uregjerlig som han virker tipper jeg han hadde blitt slått ut på RIOS

[Exgordon]

Si meg,Yngling,har du spisskompetanse for ikke å ta poenger?

[pointervalpen]

I kuppert, tett vestlandsterreng etter rugde er rapport en svært viktig egenskap.

nå er heller ikke tett vestlandsterreng etter rugde skogsfugljakt. Men rugdejakt. Og da passer det sikkert bra med rapport. Men på voksen, sky skogsfugl er det ingen fordel med rapport.

Forøvrig anbefales Pointer til alle typer jakt på fugl. Jeg er imponert over rasen ...

[Skogskar]

Er det ingen fordel med rapport på skogsfugljakt...? Trodde rapport var noe som var forbeholdt de virkelig gode skogsfugljaktekvipasjene, der samspillet mellom hund og fører fungerte, og de leste hverandre...?

[pointervalpen]

På godt trykkende fugl så. Har hunden først fått spikret gammeltiur tror jeg neppe den er på plass etter en rapport. På orrekyllinger funker det vel bra. Men på voksen fugl fungerer det heller dårlig.

[Exgordon]

Selvfølgelig er rapport et tegn på godt samarbeid mellom hund og jeger,men som Pointervalpen er inne på,det er ikke sikkert fuglen melder seg på dette samarbeidet.
En trykkende fugl,som "slippes fri"ved at hunden velger å rapportere,har alle muligheter til å stikke av.

[quail]

Her legger du ballen på straffemerket Exgordon.

En trykkende fugl,som "slippes fri"ved at hunden velger å rapportere,har alle muligheter til å stikke av.

En skikkelig skogsfuglhund skal da ikke ikke ha problemer med å lokalisere en fugl som har flyttet litt på seg. I de fleste tilfellene har fuglen lagt igjen et duftspor, og har hunden vett til å ta foten så vil situasjonen være under kontroll.

Å klare å lure en tiur som har fått anledning til å finne godt skjul er helt klart en utfordring av ypperste klasse. Men jeg tolker denne tråden slik at pointeren ikke har slike kvaliteter.

At pointern er en spennende rase er jeg enig i. Men jeg legger merke til at pointerfantastene her ikke har veldig behov for å diskutere de edle kunststykkene apport og rapport.

[Exgordon]

Her legger jeg slettes ikke ballen på straffemerket.
Dersom man er så heldig at fuglen fremdeles oppholder seg der,vil hunden ganske sikkert finne fornuftig vinddrag,og spikre.-Syntes ikke den bruker spesielt god forstand dersom den griper tak i fot når den kommer tilbake.
Fugl trykker best når hunden presser den på direkte kroppslukt.Tviler faktisk på om fugl trykker særlig for hund som har stoppet på fot.Fuglen bare sitter der og bestemmer selv når den vil fly.
Sjansen forat rapport lykkes,finnes nok tidlig på høsten,og spesielt med ungfugl.
Men senere,og på voksen fugl,blir det nok gjerne noe annerledes.
Hundens rapport tar gjerne ikke all verdens tid.Hund og jeger er tilbake i løpet av minutter neppe over halvtimen i de fleste tilfeller. Ungfugl vil i sin usikkerhet,kanskje fortsatt ligge å trykke.-De vil neppe føle trygghet nok til å starte beitingen.-Ungfugl i kull,vil styres av voksen høne eller røy.De har erfaring og drar gjerne med kullet på flukt.
Enkeltfugl,og som nevnt,senhøstes,vil stort sett benytte anledningen til å stikke av.Kanskje ikke når hunden går ut av standen,men når fuglen registrerer at den er på tur tilbake.
Dersom du mener jeg sorterer under betegnelsen"pointerfantastene",så håper jeg du ser at jeg gjerne diskuterer både apport og rapport,men er det egentlig så mye å diskutere.
Har ingen oppfatning av at pointerrasen er underdogs vedr disse øvelser i forhold til andre raser.-Poenget må være at øvelsene utøves på en rasjonell måte.-Det må oppstå situasjoner med behov for dette.Rypelik behøver stort sett ikke å apporteres,bare de skadeskutte,når det en skjelden gang dessverre inntreffer.
Mitt store mareritt,ville være en hund som ble rapportidiot,og forlot en hver stand uansett om den var i tetteste skog eller på det mest oversiktlige snaufjell.
Alt med måte.-Balanse.

[Aranel]

Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan si at sjansene for rapport skal lykkes er best tidlig på høsten.
Min hund er spontan rapportør og det jeg har merket meg er at når han rapporterer, så er det ALLTID fugl. Det har aldri skjedd at vi har kommet til tomt sete etter en rapport! Jeg vet ikke hvordan dette er for andre som har bikkjer som rapporterer, men for oss så er dette en 100% sikker sjans. Det seg være tiur eller orrhøne.

Vi har dessuten etter i fjor høst registrert (med astro) at bikkja ikke bestandig fester stand først på fuglen hvis det er snakk om tiur, eller hvis det er langt ute fra oss (han går stort). Han lukter fuglen, lokaliserer den, og går rett i rapport. Når vi da er med, så fester han stand. Det er sjelden fuglen har flytta seg merkbart mye fra der bikkja snudde på gps'n.

For oss har rapport vært veldig positivt, spesielt når vi går i tettere skogsterreng. Han har også rapportert på fjellet på rype, når vi gikk i en uoversiktelig, veldig kupert skråning. Hadde nok finni bikkja før eller siden, men det går mye fortere når han kommer å henter meg og vi kan gå på sammen. Man kan sikkert argumentere mot at bikkja rapporterer på fjellet, men har spurt to jaktprøvedommere om dette nå, og de sa begge at dette vil telle positivt på en høyfjellsprøve selvom det ikke er en egenskap man kikker etter der.

[quail]

Eksgordon skrev:

Dersom man er så heldig at fuglen fremdeles oppholder seg der,vil hunden ganske sikkert finne fornuftig vinddrag,og spikre.-Syntes ikke den bruker spesielt god forstand dersom den griper tak i fot når den kommer tilbake.

En fugl som i ro og mak har funnet skjul og ligger å trykker vil i de fleste tilfellene ikke avgi nok vitring til at en overværssøker mestrer oppgaven. En hund som senker farta og får nesa i bakken lokaliserer fuglen på kort tid.

[Exgordon]

Jeg har an annen erfaring.Hunden har ikke problemer med overvær.Men så er det flere "varianter" av overvær.En god hund,vil alltid variere hodeføringen og farten etter behov.Vitring- og vindforhold styrer dette.
Under hundens søk,har den generelt stor fart,store slag og relativt høy hodeføring.Så snapper den sneven av vitring fra fugl,senker hodet,reduserer farten og søksmønstret forandres til "krokodillebevegelser".Kanskje flere ganger ned for å hente vind,men plutselig "bang"i spikring direkte på kroppskontakt.
Slik adferd har jeg opplevd mange ganger under vansklige forhold som stand på nyslått enkeltkylling midt på dagen i knall sol,20 varmegrader og etter min vurdering,vindstille.
Her opplever hunden fugl som går rett i trykk på landingsstedet.Hunden har ingen gammel fot som hjelpetråd.
Slike forhold,er etter min mening,"farlige"for opptrening av unghund.Den erfarer kanskje,at eneste mulighet til å finne fugl,ligger i å rote rundt med nesa i bakken.Man kan på kort tid lage seg en roter.
Jeg vil heller at hunden går forbi noen fugler enn at den begynner med det.

Aranel.
Da har du en skikkelig jaktvetthund .
Jeg vil tro at fugl som opplever hund som bare sneier innom og forsvinner uten å presse den til å trykke,vil få en "faren over følelse",og ubekymret fortsette med sitt.

[Maxim]

.

En fugl som i ro og mak har funnet skjul og ligger å trykker vil i de fleste tilfellene ikke avgi nok vitring til at en overværssøker mestrer oppgaven. En hund som senker farta og får nesa i bakken lokaliserer fuglen på kort tid.[/quote]

Min erfaring er at den hund som går med nesa (snuta) i bakken og "foter", som regel støkker fuglen.